Tirsdag 17. Januar 2006.
I dag har det høljeregnet i Stavanger, og sludda innimellom.

I ellevetiden skulle jeg ut å hente posten til barnehagen jeg jobber deltid i.
Da jeg kom ut, hørte jeg en sped piping, og trodde det var en fugl som hadde det vondt. Jeg kikket meg rundt, men så ingenting. Så gikk jeg rundt hjørnet på huset og helt inntil veggen får jeg øye på noe jeg først trodde var ei rotte. Da jeg gikk nærmere, så jeg at det var en bitteliten kattunge.
-Herregud! Tenkte jeg. Går det an???
Kattungen var ca 6-8 ukergammel, kliss våt og med igjenklistrede øyne.
Stakkars lille pus. Jeg prøvde å gå bort til den, men da løp den bare under en bil.
Jeg gikk inn og fortalte dette (med gråt i stemmen) til min arbeidskollega, som heldigvis også er et kattemenneske. Vi hentet en tube med makrell i tomat og et lite tefat og gikk ut for å lokke på pus, men den kom ikke frem, selv om vi satte fram mat.

Arbeidskollegaen min måtte inn og se til barna, men sa at jeg bare måtte prøve å få pusen ut. Jeg satt der og lokket i 20 min- jeg prøvde å gå vekk fra fatet for å se om den kom da, men nei. Den satt fremdeles under bilen og pep.
Tilslutt måtte jeg hente et moppeskaft, og klarte å skyve pusen ut ved hjelp av det, og klarte å gripe tak i pusen. Gjett om pus beit fra seg???
Katten klarte å bite meg 4 steder oppover den ene armen, og klorte som en gal. Den var livredd, stakkar.
Jeg holdt den inntil meg det jeg kunne, og plutselig roet den seg.

Jeg kunne jo ikke ha katten inne i barnehagen, så det første jeg kom på var dyrebutikken, som ligger like i nærheten. Jeg tenkte at de i allefall har mat og et bur eller ei stor pappeske, og kanskje kunne passe på katten til jeg var ferdig på jobb halv to. I mellomtiden kunne jeg ringe dyrebeskyttelsen og få dem til å hente katten.
Heldigvis tok de imot oss, og pus kunne få være der et par timer! De hadde ikke hjerte til noe annet da de så hvilken tilstand katten var i. (I tillegg til gjenklistrede øyne, hadde den hele halsen med sammenfiltret pels.)
Jeg gikk tilbake på jobb, men følte meg plutselig så nummen i armen.. Jeg trakk opp ermet, også plutselig at armen min var hoven der katten hadde bitt meg. Jeg kom på at jeg ikke har blitt stivkrampevaksinert på ca 15 år, så jeg tenkte at jeg måtte komme meg til legen.
Jeg tok fri resten av dagen, og gikk bort til legesenteret, som ligger på den andre siden av byen.
Heldigvis fikk jeg slippe til der med en gang, og fikk sprøyta.

Så gikk jeg oppom ei venninne for å låne kattebur til å frakte katten hjem i. Dyrebeskyttelsen / mattilsynet hadde nemlig ikke kapasitet til å ta imot katten, og sa at enten måtte jeg slippe den løs, og de kunne ta en titt senere på dagen hvis de fant den- noe som var totalt uaktuelt(da hadde jeg sendt den rett i døden), gi den bort, noe som heller ikke er så lett med den tilstanden katten var i, eller ta den med hjem.(Det endte jo selvfølgelig med det siste...)
Jeg hadde heldigvis fått time hos veterinæren om ettermiddagen, men jeg regnet med at katten var så syk at den måtte avlives.
Da vi (jeg hadde fått med meg svigermor) ankom dyreklinikken, tok verdens søteste dyrlege i mot oss. Han viste oss inn på et rom, og åpnet buret. "Oi", sa han.
Han plasserte pus på bordet, og begynte å kjæle med katten. (Jeg hadde ikke tatt katten ut av buret tidligere, jeg trodde det var en villkatt, og ville ikke at den stakk av før den var kommet til veterinæren.)
Plutselig forandret pusen seg helt totalt. Den mol som en motor, og strøk seg inntil dyrlegen, og var helt utsultet på kos. Det gjorde vondt langt inni sjela å se at katten tydeligvis var vandt med folk..
At noen kan behandle en liten katt på denne måten!
Dyrlegen konstaterte at katten var kraftig dehydrert, og utmagret (men kunne kjenne hvert eneste bein i den stakkars lille kroppen), var veldig forkjølet,hadde øyebetennelse, ørebetennelse og irritasjoner i bronkiene. I tillegg hadde hun lus og pelsknuter, som nesten kvalte henne, rundt hele halsen.
Men hun (det var en hunnkatt) hadde muligheter til å bli helt frisk igjen med riktig stell og pleie.
Det var det beste jeg hadde hørt på lange tider!!
Han foreslo også at jeg kunne kalle henne for Lucky, og det synes jeg jo var et passende navn.
Så gikk vi ut derfra med en hel pose medisiner, og en hel del mindre penger på minibankkortet(!) og kjørte hjem med pus.

Lucky var redd i starten (skulle bare mangle, med helt ukjent plass...) men da ungene hadde lagt seg, kom hun frem. Hun lå i fanget mitt og malte, og godtok å få både øyedråper, øredråper, antibiotika og makkekur. Hun var helt utslitt, stakkars liten.
Mannen min hadde jo egentlig ikke vært så begeistret for at jeg dro med meg katten hjem, men senere på kvelden la den seg til på brystet hans. Da var jo det gjort... Han ga meg klar beskjed om at Lucky skulle bo hos oss.


15.06.06. Lucky ble kastrert og operasjonen gikk helt fint.
Desverre fant dyrlege Pål Abrahamsen en bi-lyd på hjertet hennes, noe som vi håper ikke er noe alvorlig.
Lucky må dermed helst ikke bli utsatt for stress, og derfor har jeg lovet meg selv at Lucky skal ha mest mulig ro hjemme og ikke ha for mange forandringer i sin tilværelse. Håper hun lever lenge!
Nydelige pusejenta ;)